Borgerlig mediepolitikk – fire utfordringer

(Oslo 14.09.13)Hva vil valgresultatet bety i praksis for det norske medielandskapet? Det haster med å få på plass en mediepolitikk som er tilpasset et nytt digitalt medielandskap og nye mediebruksmønstre, skriver MBLs administrerende direktør Randi Øgrey i en kronikk.

Muligheten til å finansiere godt journalistisk innhold vil avhenge av en lavest mulig moms på betalt digitalt innhold. De borgerlige partiene har gitt uttrykk for enighet med bransjen. Partiprogrammene er mindre forpliktende, men likevel tydelige: Høyre vil "likestille papiraviser og e-aviser gjennom å etablere en felles, lav momssats". Venstre vil "gjøre […] momssatsene teknologinøytrale. Medier skal ha lik lav momssats.". Frp vil "likebehandle dagsaviser og ukepresse med hensyn til momsregler". Krf vil at "Momsregimet for aviser og blader må gjennomgås med sikte på at sammenlignbare produkter skal ha samme momsregler."  De borgerlige partiene synes å være ganske enige, og vi må kunne regne med at mediepolitikken endres på dette punktet. Dette er kritisk viktig for en bransje som står midt i en voldsom teknologisk og forretningsmessig transformasjon. Det må også tas hensyn til at medieøkonomien ikke vil tåle at mva-fritaket for salg av papiraviser endres på en lang stund.

Pressestøtten har vært heftig debattert. Her er partiprogrammene noe mindre tydelige enn de er for merverdiavgift. Kun FrP har programfestet å redusere pressestøtten. KrF vil videreføre og Venstre vil målrette støtten.

Høyre vil modernisere virkemidlene, men har kuttet 100 mill. i pressestøtten i sitt alternative budsjett. Olemic Thommessen (H) sier at partiet ikke vil gjøre endringer før man har gjennomført en konsekvensanalyse. Han har gitt uttrykk for at det vil være naturlig å se på flere elementer enn pressestøtten i en slik analyse, uten at dette er spesifisert. Fra bransjens side vil medieeierskap og grensene for allmenkringkasteroppdraget være to elementer som må med i en analyse.

Regjeringens revisjon av medieeierskapsloven hadde begrenset støtte i bransjen. Bransjen trenger en enkel og forutsigbar lov som avspeiler medievirkeligheten. Det gjør ikke revisjonen, som i all hovedsak er tilbakeskuende og søker å regulere fortiden. Det har skjedd fundamentale endringer i mediemarkedet. Endringene fortsetter, og det skjer raskt. Det nasjonale mediemarkedet for ytringer er i dag enormt, og dette mangfoldet speiler også et stort eiermangfold samlet sett. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i lovens virkeområde, som kun omfatter de tradisjonelle mediene.

Mediene trenger kompetente, langsiktige eiere som kan og vil utvikle bedriftene og produktene. Det har de i dag. Da må ikke loven legge hindringer i veien for nødvendig utvikling. Det fremmer ikke mangfold. Det er uheldig at Medietilsynet foreslås gitt fullmakt til å fastsette mye av lovens reelle innhold i forskriftsform. På ytringsfrihetens område er det prinsipielt betenkelig, og strider trolig mot Grunnlovens § 100. Her setter § 100 grenser for i hvilken utstrekning Stortinget ved lov kan delegere reguleringsmyndighet til et forvaltningsorgan. Fra juridisk hold reises grundig kritikk mot loven. Her støttet kulturministeren seg på en faglig svak vurdering fra lovavdelingen i Justisdepartementet.  

NRK er en viktig institusjon, og det har vært avgjørende for utviklingen av gode radio- og tv-tilbud at vi har hatt en lisensfinansiert allmennkringkaster. Det er derfor viktig og riktig å videreføre NRK som en allmennkringkaster med offentlig finansiering. Det er uklart hvorfor allmennkringkastingsoppdraget skal utvides til å gjelde nye tjenester knyttet til ethvert innholdsmessig tilbud som dekkes av radio og fjernsyn, på enhver ny medieplattform. En politisk gjennomgang av allmenkringkasteroppdraget bør derfor stå langt oppe på en ny kulturministers arbeidsliste. Etter bransjens syn verken skal eller kan et lisensfinansiert NRK bygge opp nye selvstendige, frittstående tilbud på nye plattformer, løsrevet fra den innholdsproduksjonen som skjer med utgangspunkt i oppdraget knyttet til radio og fjernsynsvirksomhet. Eksempler på slike tjenester er trafikkportalen, som både Medietilsynet og Konkurransetilsynet sa nei til, men som regjeringen godkjente.

Prinsippet om ikke å skattlegge nyheter og ytringer på papir burde selvsagt gjelde også på nettet. Det er åpenlyst at det burde være innholdet og ikke publiseringsteknologien som er avgjørende. Hittil har ingen politikere villet ta konsekvensen av dette når det kommer til praktisk politikk, og derfor er vi endt opp med å kjempe for lavmoms. Vil en ny kulturminister ta grep og likestille journalistikken på alle formater? Får vi rammebetingelser som bidrar til å sikre medienes viktige samfunnsoppdrag? En ny kulturminister har nok å gripe fatt i.